Bokmålsordboka
svinge 1
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å svinge | svinger | svang | har svinget | sving! |
har svingt | ||||
har svunget |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
svingen + substantivsvinget + substantiv | svinget + substantiv | den/det svingne + substantiv | svingne + substantiv | svingende |
svingt + substantiv | svingt + substantiv | den/det svingte + substantiv | svingte + substantiv | |
svungen + substantivsvunget + substantiv | svunget + substantiv | den/det svungne + substantiv | svungne + substantiv |
Opphav
fra tyskBetydning og bruk
nå sjelden: svinge (2
Eksempel
- han svang seg over gjerdet;
- de svang seg i salen;
- fuglen svang seg mot himmelen