Bokmålsordboka
provosere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å provosere | provoserer | provoserte | har provosert | provoser! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| provosert + substantiv | provosert + substantiv | den/det provoserte + substantiv | provoserte + substantiv | provoserende |
Opphav
av latin provocare ‘kalle fram, øse opp’Betydning og bruk
- uttale eller oppføre seg på en så utfordrende eller irriterende måte at det framkaller en reaksjon hos motparten
Eksempel
- jeg lot meg provosere av den frekke oppførselen hennes
- brukt som adjektiv:
- butikken fikk reaksjoner fra mange provoserte kunder;
- han var så provosert at han slo i bordet