Bokmålsordboka
kule 1
substantiv hankjønn eller hokjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en kule | kulen | kuler | kulene |
| hunkjønn | ei/en kule | kula | ||
Opphav
av tysk KugelBetydning og bruk
- geometrisk legeme der hvert punkt på overflaten har samme avstand fra midtpunktet i legemet
- stor eller liten, hul eller massiv gjenstand som ligner en kule (1, 1)
- som etterledd i ord som
- bowlingkule
- lærkule
- møllkule
Eksempel
- bli norsk mester i kule
Faste uttrykk
- gå/komme som en kulebevege seg i stor fart
- hun kom som en kule på oppløpet;
- den nye bilen går som en kule
- sitte som en kulefungere perfekt
- vitsen satt som en kule