Bokmålsordboka
krone 1
substantiv hankjønn eller hokjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en krone | kronen | kroner | kronene |
| hunkjønn | ei/en krone | krona | ||
Opphav
norrønt krúna, gjennom lavtysk og latin corona ‘krans, ring’; fra gresk opprinnelig ‘noe krummet’Betydning og bruk
- ring- eller hjelmformet hodepryd som brukes som symbol på makt eller verdighet
Eksempel
- dronningen hadde krone på hodet;
- bruden var pyntet med søljer og krone
- som etterledd i ord som
- brudekrone
- kongekrone
Eksempel
- gjøre krav på krona;
- krona eide mye jord i middelalderen
- gevir på hjortedyr
Eksempel
- en hjort med diger krone
Eksempel
- være skallet øverst i krona
- indre krans av blader på blomsterdekke
Eksempel
- blomsten har krone med blå blad
- grener øverst på tre med lang, naken stamme
Eksempel
- konglene hang øverst i krona på treet
- som etterledd i ord som
- trekrone
- del mellom hov og kode (1 hos hest
- myntenhet i Skandinavia og på Island;forkortet kr
Eksempel
- 1 krone = 100 øre;
- betale med norske kroner;
- buksa kostet 700 kr;
- regne om til kroner og øre
- myntside med bilde av en krone (1, 1)
Faste uttrykk
- kaste mynt og kroneavgjøre en sak ved å kaste et pengestykke og se hvilken side som blir liggende opp
- krona på verketdet som fullender et arbeid eller gjøremål
- han satte krona på verket ved å gå helt til topps