Artikkelside

Bokmålsordboka

koll 1

substantiv hankjønn
Bøyingstabell for dette substantivet
entallflertall
ubestemt formbestemt formubestemt formbestemt form
en kollkollenkollerkollene

Opphav

norrønt kollr; jamfør kull (3

Betydning og bruk

  1. knaus, haug, fjelltopp;
  2. brukt som etterledd i navn på planter som har en tett topp av blomster

Faste uttrykk

  • i koll
    på hodet, over ende;
    jamfør om kull
    • dette i koll