Bokmålsordboka
iver
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en iver | iveren | ivere | iverne |
ivreivrer | ivrene |
Opphav
gjennom dansk; fra lavtysk iwerBetydning og bruk
utålmodig lyst, sterk interesse for noe
Eksempel
- brenne av iver etter å gå i gang;
- i iveren glemte han å være forsiktig